Generell bunadsinfo

Bunad er et nyord som fra det 20. århundre har blitt brukt om flere typer klesdrakter i Norge. I faglig forstand brukes begrepet om moderne, historiserende festdrakter, for det meste konstruert i første halvdel av 1900-tallet og løst basert på tradisjon. Disse festdraktene er inspirert av folkedrakter, det vil si tradisjonelle klesplagg brukt av bondebefolkningen i deler av Norge på 17–1800-tallet.

Mens fagterminologien skiller mellom bunad og folkedrakt, ses bunad også brukt upresist som en samlebetegnelse, særlig når autentiske folkedrakter også brukes som moderne festdrakter. Begrepet bunad kan derfor brukes om svært forskjellige former for klesplagg: alt fra genuine folkedrakter fra 1800-tallet til nykonstruerte plagg uten særlig historisk forankring, men som gir skinn av å være «bondedrakter».

Interessen for «folkedrakter» har sin bakgrunn i nasjonalromantikken på 1800-tallet og var ikke bare et norsk fenomen: I hele Skandinavia og mye av Sentral-Europa, særlig det tyskspråklige Europa, var det blant overklassen på denne tiden stor interesse for bondebefolkningens klesdrakter og andre sider ved folkekulturen, som ble sett på som autentiske uttrykk for nasjonens historie.[1] I stor grad bygget folkedraktene i de ulike landene på felleseuropeiske moter fra 17–1800-tallet.

I Norge førte denne nasjonalromantiske impulsen til et aktivt arbeid for å skape nye drakter fra begynnelsen av 1900-tallet; fremst i dette arbeidet stod Hulda Garborg. Ordet man tok i bruk for å betegne disse nye draktene var «bunad», som i sin moderne form er et nyord, men som har røtter i det norrøne búnaðr («utstyr til hushold», «klær»); ordet «drakt» («bære») kommer av middelnedertysk. Mens «bunadbevegelsen» i Norge begynte i det små, drevet frem av intellektuelle, nasjonalt orienterte miljøer, fikk den et større folkelig gjennomslag fra 1930-tallet. Det var likevel først i etterkrigstiden at bunaden fikk det gjennomslaget den har i dag. Norge skiller seg ut i forhold til andre europeiske land ved at den nasjonalromantiske interessen for folkedrakter, historiserende drakter og «bondekultur» fikk et mer varig gjennomslag enn ellers i Europa, der slike sysler for det meste gikk av moten langt tidligere.

Det finnes mange slags drakter som betegnes som bunad i Norge. Bunader i snever forstand, dvs. nykonstruerte drakter, ble i stor grad laget over den samme malen, med mindre lokale variasjoner. Norsk bunadleksikon fra 2006, som favner vidt i sin definisjon av bunad, har samlet over 400 bunadstyper. Av folkedraktene står draktene fra Telemark i en særstilling, på grunn av fylkets rike folkedrakt- og folkekulturtradisjoner og sentrale stilling i norsk nasjonalromantikk. Bunad blir også brukt i mange norskamerikanske miljøer. I tillegg finnes liknende tradisjoner med folkedrakter som minner mye om norske folkedrakter, på Færøyane, Island, Sverige, Finland og Danmark, men er der et langt smalere fenomen og brukes i mange tilfeller bare i forbindelse med folkedans og annen tradisjonsutøvelse.

Legg igjen en kommentar