Galleblæren

På det sted, hvor hoved gallegangen forlater leveren, sitter galleblæren, en tynn vegget slimsekk vevd inn i muskeltråder og med et omfagn på ca. 50 cm3. Det er en meget praktisk sekk som opptar den friske galle fra leveren og konsentrerer den. Den friske gallen er lysegul. Ca 3% består av faste stoffer, som i galleblæren konsentreres 6-7 ganger, derved blir gallen mørkere. Galleblæren er et nødvendig reservoar, da det også produseres galle selv om man ikke har spist og tarmen er tom. Når næringsstoffene, særlig fettstoffene når de kommer fra maven til tarmen, åpner denne lukkemuskel ved galleutgangen seg, og gallen flyter ut i tolvfingertarmen og begynner sitt arbeid. Jo mer fettstoffer vi inntar i føden, dess mer galle utskilles.

Overalt i vår organisme støter vi på undere, som langt overgår de mest kompliserte tekniske systemer som noen gang er oppfunnet. Som regel flyter gallen når det er nødvendig, den i seg selv enzymfrie væsken aktiverer de fettspaltende enzymer i bukspyttkjertelen . Den moderne ernærings dummheter, særlig foredlede matvarer som for eksempel hvetemel, hvitt sukker, raffinert fett og lignende griper imidlertid forstyrrende inn i hele mineralstoffskiftet, ikke minst på kolesterolområdet, slik at det kan dannes galleblæreutskillelser, som først er gruslignende, men senere vokser og blir til sten.

Stort sett når det gjelder dannelse av gallesten kommer det av at det er en feil i vår ernæring eller vedvarende psykisk press. De to forhold sammen øker i alle fall risikoen for gallesten.

FRUKTERNÆRING TIL DEN FRISKE OG SYKE LEVER

I alminnelighet mener man, at frisk frukt alltid er sunt. Men om man spør en pasient med særlig sart lever, eller en med en alvorlig leversykdom, om de føler seg tilpass etter å ha spist frukt, vil de fortelle, at de kun kan tåle bestemte sorter.

Citrusfrukter, ikke minst appelsiner, som er meget næringsrike for friske mennesker, dessverre kan ikke leverpassienter tåle dem, og bør ungås også ved forbigående leverforstyrrelser. De skal også unngå tilsetninger av citron. Grapefrukt kan leverpassienter tåle. Dens bitre stoffer gavner faktisk leveren. Ved en frisk lever burde leveren også skånes, det lønner seg da og tilføre noen dråper molkosan i sitrus saften, eller i litt vann ved siden av sitrusfrukten. Epler er sundt, men alle kan allikevel ikke tåle denne frukten, noen syke er veldig følsomme for denne frukt. Og om man tåler den skal den tygges godt, for dens innhold av fruktsyre kan bli nøytralisert. Pærer skal omgås med forsiktighet, den kan gi lever og urinveiene problemer, det er i alle fall best for lever passienter å passe på så ikke urinorganene blir overstimulert, da det kan utløse en uheldig reaksjon. Tørkede pærer har lever passienter ikke noen problemer med, hvis de tygges grundig før de svelges.

Svovelbehandlede tørrfrukter bør ubetinget unngås.

Stenfrukter bør lever passienter unngå om mulig, selv ved mindre forstyrrelser tåles de ikke, og under alle omstendigheter skal fruktene være helt modne, eiendommelig nok gjelder ikke dette tørkede stenfrukter. Svisker er lett fordøyelig og kan hjelpe til å regulere tarmfunksjonen, en vesentlig forutsetning for en god pleie av leveren, men igjen pass på så de ikke er svovelbehandlet. Kirsebær kan lever passienter spise, men de må nytes med måte. Fruktsalat stiller visse krav til fordøyelsen, og det er et spørsmål om lever passienter vil tåle det.

Noen lever passienter kan tåle druer så det er verd og gjøre et forsøk, men vask de grundig, lever passienter skal ikke spise skallet og kjernene, mens rosiner kan de utmerket godt spise, men tygg godt.
Blant de tropiske fruktene er det noen som lever passienter kan tåle, hertil hører papaya som er den beste frukten for leveren. Frukten inneholder et protein nedbrytende enzym, som gjør at den er fantastisk god for fordøyelsen.

Mango frukt, er god og har en spesiell smak som kan minne om aprikos, men den kan ha en ettersmak av terpentin som kan være vanskelig å venne seg til. Men frukten er et helsemiddel for leveren, den stimulerer leverfunksjonen. Ananas bør unngås av lever passienter på grunn av den kraftige fruktsyren, men Bananer kan godt spises. Det eneste er om man har problemer med å fordøye stivelse bør man ikke spise bananer.

GAVNELIGE HELSEVIRKNINGER

Beviser for de helbredende og de lettfordøyelige egenskaper i bærfruktene sees fremfor alt hos de som har dårlig eller syk bukspyttkjertel- og leverfunksjon. Bærfrukter er det disse kan tåle best, en kan bare tenke på båbær som en alvorlig syk leverpasient kan nyte uten problemer.

Helse og vitalstoffene i blåbær har virkelig stor betydning for dem. Utover leveren og bukspyttkjertelen har også andre organer stor nytte av at man spiser bær. Vilde bær som vokser i god jord, bør foretrekkes fremfor dyrkede bær. Disse har også gode egenskaper, når de er dyrket biologisk. Bedømmelsen av bærenes mineralinnhold er noe mange vil oppfatte som gåtefullt. En god del av de mineraler, spor ellementer som vi har bruk for finnes nettopp i bær. Mange mennesker unngår sure bær, fordi de tror at de vil gjøre organismen sur, dette beror på en stor feiltagelse. Det er nemlig smaksansen som snyter oss, og ikke alltid fører frem til den riktige konklusjon om den kjemiske reaksjon. Kun en enkel som ikke en gang smaker særlig surt, har overskudd av syre, nemlig tyttebær. Alle andre har derimot et baseoverskudd og kan derfor hjelpe til med å fjerne den overskudd vi har av syre.

Bærfrukt er en velegnet til frokost og aftensmat. Nesten alle bærfrukter inneholder flere helsestoffer, enn vi aner og kjenner i dag, de fleste av dem er meget rike på C-vitaminer , og vårt dags behov kan faktisk dekkes med bær.

I bærtiden bør man helt klart spise mest mulig friske bær, resten bør råpresses til saft, for å beholde de vitale næringsstoffene. Selv kjernene har helsevirkning, og fargestoffene i bær inneholder helsekrefter som vi ennå ikke har utforsket.

Men leverpasienter bør være obs på at jordbær stimulerer urinutskillelsen, så her bør de være varsomme.

Bringebær er utmerket, men det beste er om bringebær blandes med havregryn til en museli for å være på den sikre siden i tilfelle noen skulle få problemer. Men den må ikke under noen omstendigheter søtes med hvtt sukker, i stedet anvendes druesukker eller honning. ( se etter at druesukkeret er laget av vindruer og ikke kjemisk) Husk at bær til nyrepasienter ska være godt modne, rips egner seg kun til sunne organer, derimot blåbær er helt utmerket til alle også syke. Blåbær inneholder så mange helsestoffer, og virker stimulerende på galleproduksjonen og den stimulerer bukspyttkjertelen og den er derfor god for sukkersykepasienter.

BLÅBÆR SOM LEVERDIET

Når man går gjennom en barskog med dens bløte mosekledde jord, å får øye på blåbær riset, om man undersøker jorden hvor den vokser vil man se hvor sort og fin den er. Det er blåbærenes fore trukkede jord, fordi den er spekkfull av jordbakterier, sunne blåbær vil ikke vokse andre steder hvor den ikke finner de riktige biologiske forhold, og den vil heller ikke ha vokst på åpne marker med mye solskinn, selv om jorden der har rik gjødning. De bryr seg ikke om gjødningen, men forlanger bakterie rik jord med avstemt sammensetting av næringsstoffer.

Da de ikke blir gjødslet med kjemiske midler har de bevart sin biologiske balanse. Blåbærenes sammensetning er helt egenartet, de inneholder kun litt sukker, men til gjengjeld mange mineraler, og det er nettopp det som er fordelen for leveren og bukspyttkjertelen, og der igjen vil hele fordøyelsessystemet og tarmfloraen påvirkes gunstig. Det anbefales faktisk og spise blåbær daglig, og i hvert fall ikke mindre enn 2-3 ganger i uken.

Disse bærene må ikke søtes, men om det er behov for sukker bør en ta druesukker, rårør sukker eller honning.

Det hvite sukkeret har dårlig innvirkning på leveren.

PROBLEMER MED SØTSTOFFER.
FORSKJELLIGE SKADEVIRKNINGER

Det har aldri før hvert så tvingende nødvendig å innformere om søtstoffenes lite sunnhetsmessige verdi, serlig slik som trangen til søtstoff og søtsaker har utviklet seg, egentlig over alle grenser. La oss med en gang se på alle de skader vi utsetter vår organisme for, ene og alene for å tilfredstille vår gane. De enorme mengder med slikkerier utgjør en enorm stor skade og fare for vår sunnhetstilstand. Det er ikke bare magen men også leveren som får det dårlig, det oppstår galleproblemer, fulgt med oppkasting og upasshet, selv nyrer og blære involveres, og alt kun på grunn av for mye inntak av slikkerier. Mange vil spørre om dette ikke skyldes vår overflod? Problemet er at det skyldes søte saker som også er fremstilt med hvitt sukker og hvetemel, og at vår organisme ikke kan fordøye kombinasjonen av hvitt sukker, hvetemel og raffinerte fettstoffer. Ringakt for helseprinsippet medvirker også selvsagt til manglende balanse i kroppen. Hvis den daglige ernæring skal bestå av en fullverdi kost, og for at mangelsykdommer skal kunne unngås, skal våres behov for det søte nødvendigvis tilfredstilles fra naturlige fullgyldige produkter.

Hvor stammer i det hele tatt dette umåtelige behovet for søtt? Om vi iakttar oss selv nøye, kan vi konstantere at behovet gjerne oppstår i slike hvor vi har en mangelfull og utpint ernæring. Hvis lever eller bukspyttkjertel fungerer utilstrekkelig eller det oppstår en irritasjon på tarmslimhinnene, fordøyes maten dårlig. Dette gir anledning til mangelsykdommer, ikke bare mineraler og vitaminer men også andre næringsstoffer som f. eks kullhydrater. Som følge av denne mangelen kan det oppstå en umåtelig trang for noe søtt. Hvis disse behovene stilles ved hjelp av produkter som hvitt sukker og hvetemelprodukter, vil dette svekke organismen hurtig og gi mange ubehaglige symptomer. Det er derfor ubetinget at slike produkter må unngås og da særlig for de med leverforstyrrelser og en følsom bukspyttkjertel eller annen alvorlig sykdom i organene, Det viser seg at en forstyrret balanse kun kan gjenopprettes om man innstiller seg på kost som tar hensyn til helhetsprinsippets balanse. På den måten kommer søtbehovet inn i normal bane.

Honning kommer på førsteplass når det gjelder søtnings stoffer, på andre plass kommer naturlig druesukker, det vi kaller for kunstig druesukker er fremstilt av stivelse potetstivelse eller mais stivelse. Rørsukker kommer etter som nr. tre og deretter kommer fruktsukker. Den rollen som sukkerforbruket har spilt i ernæringen gjennom de siste 50 år, kan vi ikke overse, hvis kampen mot de ernærinsgrelaterte sykdommene skal krones med hell. Sukkerforbruket er mangedoblet i forhold til tidligere, yterligere bruker vi nå foredlet hvitt sukker. Når det gjelder naturfolkets sukker forbruk, kan det ikke rettes noen innvendinger, da deres behov blir dekket av naturlige sukkerprodukter som søte frukter, vill honning, konsentrert sukkerrørsaft, saft fra palmer. Sukker tilbredes av naturstoffer som er rikt på mineraler og skader verken knokler eller tenner. Dette er noe vi bør legge merke til at 90 % av våre barn allerede har hull i tennene i skolealder, mens barn og unge av naturfolket selv uten tannbørsting og tannpasta og fluorvann har pene og sunne tenner.

GODE RÅD TIL EN OMLEGGING AV KOSTVANENE

Som regel spiser naturfolk 50% mindre enn det vi gjør, det ville også hvert en fordel for oss, ikke minst i forbindelse med eggehviteholdige produkter , der burde konsumet nedsettes til det halve. Hvis vi samtidig er oppmerksomme på å få en fiberrik kost hjelper det oss til å unngå forstoppelse. Vi bør også endre våre spisevaner og venne oss til å tygge maten grundig uten og blande den med drikke, det er spyttekjertlene sin oppgave å bløyte maten. Da ville vi avlaste bukspyttkjertelen og leveren og fremme næringsopptaket samt fordøyelsen. Vi burde også innføre en ukentlig saftdag med frukt eller grønnsaksaft samt kultur melk (tykkmelk) etc. En slik fornuftig omlegging av kostvanene kunne medføre et stort fall av reumatisme, isjias gikt, med mer med minst 50% over en 10 – 15 års periode, og forsøket ville være mer lønnsomt for helsevesenet enn bruken av kjemiske midler.

EN HJELP TIL LØSNING AV PROTEINPROBLEMET

Leveren oppfatter det som en velgjerning, når den blir holdt på en fettfattig kost, organismen vil av seg selv allikevel kunne produsere fett av kullhydrater. Proteinene er cellenes grunnsten, og er helt nødvendig å spise. Proteiner er oppbygget av aminosyrer og er avhengig av aminosyrenes sammensetting. Videnskapen hevder at kroppens aminosyerer er sammensatt av over 20 aminosyrer, 8 av disse kalles essensielle aminosyrer, disse 8 kan ikke, til forskjell fra de øvrige produseres i kroppen, de må kroppen ha fra mat eller tilskudd.

AMINOSYRER:

ALANIN, ARGININ, ASPARAGIN, ASPARAGINSYRE, CITRULLIN, CYSTEIN, CYSTIN, FENYLALANIN, GLUTAMINSYRE, GLUTAMIN, GLYCIN, ORNITIN, PROLIN, SERIN, TAURIN, TYROSIN

ESSENSIELLE AMINOSYRER ER:

ISOLEUCIN, LEUCIN, LYSIN, METIONIN, TRONIN, TRYPTOFAN, VALIN, OG HISTIDIN

Det er en kjenns gjerning, at animalske proteiner ligner den menneskelige organismen mest. Ernærer man seg hovedsakelig av kjøtt, eller lever av en blandings kost med et visst kvantum kjøtt, vil man i sjeldne tilfeller kunne oppleve proteinmangel. Vegetarianere kan derimot lett pådra seg en protein mangel, såfremt de ikke er vell innformert om kostsammensetning.

En protein mangel vil medføre en svekkelse, gir de store protein mengder som finnes i industri produkter andre store problemer. Så snart den optimale mengde 50 –60 gram om dagen overskrides gjenom lengre tid viser det seg ulemper som også blir sivilisasjons sykdommer herunder bl.a Arteriosklerose (åreforkalkning) alminnelige karlidelser kombinert med hjerte og andre sykdommer av giktlignende art. En bestemt diabetes form og kreft kan også komme på tale.

Mange steder spiser man dobbelt så mye proteiner som man behøver. Om for eksempel middagen består av kjøtt. Og suppleres med egg og ost, får det følger ved at en får i seg tre forskjellige proteinrike næringsstoffer, og det er alt for mye. Nytes dessuten en fettrik kost, er forutsetningen tilstede alle mulige sivelisasjonssykdommer.

SOYATILSKUDD

Det er ofte gitt råd til auropeere, men det blir sjelden hørt. Et menneske kan leve av soya, yocca, mais, grønnsaker og tropefrukter uten å pådra seg sykdom, og om en har mulighet for å supplere eller erstatte maisen med natur ris blir det gode resultater. Samtidig vil det lønne seg med brennesle og man har da et glimrende middel for å slippe jernmangel, det holder blodet i orden og renser nyrene, de som har rådighet over litt jord burde faktisk ubetinget plante soyabønner og utnytte dem. Me om de ikke vil vokse er det ubetinget av en grunn, at de mangler bestemte bakterier i jorda. Men om jorden blir tilført litt jord som inneholder bakterier, vil soyaen trives utmerket. Slik podejord fåes kjøpt. Dette råd burde følges av mange, som vil sikre seg proteiner av hensyn til helsen. Soyabønnen inneholder verdifulle vegetabilske proteiner og har reddet millioner av Kineseres liv, da overbefolkningen ble et problem for å skaffe tilstrekkelig med proteiner. Soyabønnen burde verdsettes høyere hos oss, den verdifulle planten har et stort innhold av både proteiner, mineraler og vitaminer.

ER KOST TILSKUDD NØDVENDIG ?

Det burde egentlig ikke være nødvendig å ta kosttilskudd, om kosten hadde inneholdt alle stoffer som organismen har bruk for. De uttalige preparater som har kommet på markedet de siste tiår ville også vært overflødig. Den naturkost som vi tidligere kunne hente i våres hager, før miljøforurensningen satte inn, var slik at vi ikke krevde kosttilskudd, med mindre maten ikke var galt sammensatt eller galt tilberedt, Om vi anvendte hele hvetekorn hadde organismen dekket sitt E- vitamin behov.

INNTIL MENNESKET fant på å foredle fødevarene- og av den grunn fjernet verdifulle stoffer i kosten – fikk vi faktisk tilstrekkelig med sunnhet og energi fra de produkter som jorden frembrakte. Når vi kjøper hvetekimolje og andre konsentrerte produkter som grønnsak og fruktsaft er det for å oppheve de mangler sivilisasjonen har påført oss. Noe de forente stater er et typisk eksempel på. Det er også forbausende få sunde næringsmidler i helsekost foretningene der borte, noe som også er tilfelle her hjemme, de forhandler alle mulige vitamintabletter.

Det finnes så mange forskjellige slags vitaminer, og det viktige her er å få et preparat som tas opp i organismen og at vi forstår at viktigheten med tilskuddet er at de livsviktige vitaminer oppfattes som et arbeidsredskap, hvor hvert enkelt vitamin har sin spesifikke oppgave å utfylle, og hvor alle samarbeider som et harmonisk team om et felles mål, det samme gjelder for mineralene.

Vitaminer er interessante og naturskapte virkningsstoffer, og på grunnav deres virksomhet også går under betegnelsen virkestoffer. Utover vitaminene finner vi flere andre vitalstoffer i større eller mindre mengder i alle planter, frukter, grønnsaker, helseurter og andre natur rene næringsmidler. Mineralene som også kalles næringsalter, er liksom vitaminene ledd i kompliserende, organiske forbindelser. Når vitaminer fremstilles kunstig, kan de virke skadelig, særlig om man tar for mye. Ved overdosering kan det opptre sykdomssymptomer.

Om en lever av natur ren kost, trenger man ikke være redd for vitaminmangel, såfremt fordøyelsen er normal, og man kan oppta og forarbeide maten riktig. Vi har opplevd mange skuffelser med syntetiske preparater, som såkalt skal erstatte et naturprodukt. I reagensglasset ser mye annerledes ut enn i den virkelige verden, og ofte er det først etter skader, at kjemikerene er blitt klokere. For mange år siden lyktes det kjemikerne å fremstille kunstig proteiner, de forsøksdyr som ble foret med naturlig proteiner overlevde, men de andre døde til stor forundring for kjemikerne, de som hadde vært så overbevist om at det ikke var noen forskjell mellom de naturlige og syntetiske proteiner. Det er det samme med de kunstige vitaminpreparater. Selv om de virker i starten, kan situasjonen endre seg over tid. Her snakker vi om over dosering.

I am text block. Click edit button to change this text. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.